Voksenjobben

Jeg er seks måneder gammel i jobben min som innholdsutvikler i Knowit og føler meg hjemme. Endelig omgås jeg andre mennesker som brenner for faget sitt, for kreativitet og fargerike greier. Kontoret har hele vegger dekket av tavler med skriblerier og tegninger, møterommene har sorte skinnsofaer, skisser på vinduene, skogstapet og døde potteplanter. Brainstorming pågår til høyre og venstre, latter høres ofte veggimellom og noen ganger synges det høyrøstet på italiensk i trappa. Overalt går folk å bærer på kaffekopper og bærbare macer mens de spiser banan, druer og nøtter. Det prates dansk, svensk, engelsk og norsk, østlands-, sørlands-, og haugesundsdialekt, trøndersk, jærsk og tull og tøys. Sammen er vi pakket fint inn i et riveklart bygg på Lagårdsveien.

Å komme seg til kontoret er litt sånn opp-en-trapp-og-inn-en-dør-greie, men man må legge til "forbi politistasjonen, til venstre forbi narkolangerne, gjennom en trang spindelvevstunnell, og opp en etasje til der hvor barnevernet pleide å holde til". Det høres flott ut når jeg sier det på den måten, no? Det er helt perfekt.

Så her tilbringer jeg dagene mine. Dagene som innholdsutvikler. Hverken jeg, Sjef eller kollegene mine vet egentlig vet hva det betyr. Men trenger det å gjøre noe? Her er det uansett tre tonn med ansvar, fire tonn med jobb, og fem tonn med utfordringer. Daglig. Så tar man en dag om gangen, liksom. Jeg innså tidlig at oddsen for at min første voksenjobb, om den noen gang skulle dukke opp, ville bli en OK-minus, søppelbetalt, let's-face-it-drittjobb. Neinei. Tok feil. Værsågod, sink or swim! Akkurat slik det skal være.