Tilbakeblikk

Det nærmer seg seks år siden jeg pakket det kjæreste jeg eide i to kofferter og flyttet til London. Lomma full av drømmer, du vet. Den 16. september 2009, dagen etter jeg fylte 20, landet jeg på Gatwick og pustet London-luft før første gang. Jeg hadde vært i England før, men aldri i London. Jeg bare visste at jeg kom til å elske det. Føle meg hjemme.

Det var der jeg skulle forme min story. Livet i smeltedigelen London. Ett av Englands beste journalistikkstudier. Alle mulighetene som lå foran meg. Det var der det skulle skje.

Jeg fikk venner som ble familie, bodde i en leilighet med roser i hagen og hadde matbutikken over veien. Stampuben borte i kvartalet, skomaker ved grønnsaksmarkedet og deli-en hvor alle kunne navnet mitt. Jeg brukte et taxiselskap som visste hvem jeg var når jeg ringte og hentet mat fra en takeaway nedi gata som visste hva jeg ville ha. Skaffet meg fastlege, engelsk personnummer og deltidsjobb.

Jeg elsket studiene, men ventet likevel utålmodig på graduation og den første jobben. Jeg skulle jobbe hardt og klatre raskt oppover karrierestigen. Ta tuben hver dag. Drikke en ettermiddagsøl på puben etter jobb. Handle varer på Waitrose, liksom. Leve storbylivet.

Alt føltes helt riktig. Plutselig var Stavanger bare et sted hvor jeg tilfeldigvis vokste opp. Det var London som var hjem.

Men tre og et halvt år seinere satt jeg utenfor Heathrow med rennende mascara og de samme to koffertene foran meg. Et lite liv jeg hadde skapt meg lå på lager, trykket ned i 14 flytteesker. Jeg skulle tilbake til Stavanger - med én bachelorgrad, to millioner minner, overtrukken konto og 80 mislykkede jobbsøknader i bagasjen.

Lenge kjente jeg kun på en uutholdelig følelse av nederlag. Fordi ting ikke hadde gått etter planen. Fordi jeg ikke klarte å finne meg en jobb. Fordi jeg plutselig var tilbake i barndomshjemmet. Fordi jeg brukte dagene på å mislykkes i å late som om det var "helt fint" å være tilbake i Stavanger. Ingenting var riktig lenger. Alt var bare feil. Det føltes som om jeg hadde tapt, selv om jeg hadde prøvd så hardt jeg bare kunne.

I sommer mistet jeg en flyforbindelse på Gatwick. Etter en natt på flyplasshotellet, sto jeg grytidlig i rulletrappen neste morgen med en ny flybillett og kofferten i hånden. Jeg snudde meg og skimtet veien utenfor. Den britiske veimerkingen. Røde busser. De små trærne, plantet for å piffe opp de ellers grå omgivelsene utenfor flyplassen. Et lite glimt av det som skulle vært hjembyen min. Klump i halsen. Tårer i øynene. Nostalgi og savn.

Selvsagt kunne jeg valgt å dvele ved alt som ikke gikk som det skulle. Ved drømmen som ikke gikk i oppfyllelse. Latt glimtet av London sende meg tilbake i kjelleren hvor negativiteten tar overhånd. Da hadde jeg kalt dette innlegget for Kvartlivskrisen. Jeg kunne beskrevet desperasjonen over at jeg fyller 26 og føler meg gammel fordi jeg ikke er kommet dit jeg ville innen nå. Men hadde jeg kommet meg videre og fremover på den måten? Tviler.

Jeg velger å tenke på alt jeg hadde gått glipp av hvis livet hadde gått på skinner. Alle mulighetene som har dukket opp bare siden jeg studerte som jeg ikke ville oppdaget om jeg akkurat nå jobbet som journalist i London. Alt har jo forandret seg - både journalistyrket og mediebransjen. Jeg tenker på den uvurderlige erfaringen jeg har fått, alt jeg har lært om motgang, det jeg lærer i jobben min og det jeg har lært om meg selv. Så selv om veien til mål føles annerledes nå, så var det kanskje en mening med alt. Jeg velger å tro på at jeg er akkurat der det er meningen at jeg skal være. Jeg tror at dette er bra.

Nadine Ramsberg1 Comment