Vi må prate om jobb

For noen er jobb bare jobb. De kommer når de må og går igjen så snart de kan. For disse menneskene er jobb siste prioritet i livet. Bare en må-ting for å tjene penger. Noe litt kjedelig som ikke fortjener å ta opp ett minutt mer enn 7,5 timer om dagen.

Det er sikkert helt fint og flott. Jeg klarer likevel ikke å forstå meg på hvorfor de ikke vil mer. Kanskje fordi jeg har blitt oppdratt til å satse på utdannelse og på karriere, og til å tro på at standardpakken med mann, barn og hus ikke er nok. Til å synes at finansiell uavhengighet er et viktig mål i livet og til å ville klatre fort oppover jobbstigen. Derfor forbinder jeg profesjonell suksess med lykke. Med alt dette i bakhodet blir jobb så mye mer for meg. Faktisk en helt essensiell del av livet. 

Når jeg plutselig da står i fare for å miste jobben min, er det ikke rart at bekymringsrynken i pannen plutselig trer mye tydeligere frem. I flere uker kjente jeg på en desperat frykt for å havne tilbake på tredemøllen. Den jeg trør og trør på, men uten å komme meg fremover. Den som jeg kjenner så alt for godt fra da jeg var arbeidsledig og ikke klarte å finne meg jobb.

I denne perioden kunne jeg ikke nevne noe om hva som foregikk. I stedet skreiv jeg noen rimelig kryptiske blogginnlegg, men de håper jeg nå å ha oppklart. Endelig kan jeg si at alt er i orden. Heldigvis. Jeg har fortsatt en jobb å gå til. Men ikke før ferien er over om en hel, deilig, lang uke.