Nesten helt perfekt

Jeg har aldri vært klønete. Ikke er jeg glemsk og heller ikke vimsete.

Jeg er ikke den som snubler i mine egne bein, drar hjemmefra med mascara på kun ett øye eller velter inn i møterommet to minutter for seint.

På bunnen av vesken min finnes det verken gammelt tyggispapir eller harde Lakerol. Sokkene mine har ingen hull. Ledningene mine har aldri knute på tråden. Jeg kan orddelingsregelen og har aldri i livet misset en deadline.

Det er sjelden jeg kommer hjem med bomkjøp og enda sjeldnere at jeg driter meg ut blant folk. Jeg vet når jeg må bytte ut drinken med et glass vann, holder alltid det jeg lover, tenker over hva jeg sier høyt, og har som regel full kontroll på meg selv og livet.

Noen ganger kan jeg likevel være helt fullstendig håpløs.

Som for eksempel når jeg legger planer i hodet mitt som involverer andre mennesker, men uten å fortelle dem det. Jeg blir alltid så skuffet når det viser seg at disse menneskene har laget andre planer. Håpløst.

Jeg er også helt håpløs med penger. Jeg handlet på syv forskjellige nettbutikker i juni selv om alle vet at det er den eneste måneden i året uten lønn. Det kan gå fire måneder før jeg oppdager at studielånet ikke lengre blir trukket automatisk fra kontoen. Masterkortet blir trukket litt for ofte fordi jeg ikke klarer å forholde meg til konsekvensene. Og jeg har brukt mer penger i skjønnhetssalonger enn vanlige folk bruker på å kjøpe bil.

Jeg er også håpløst dårlig til å skjule hva jeg mener. Selv om jeg ikke sier et ord, holder meg i bakgrunnen og later som ingenting, er ingen dumme nok til å la seg lure av kroppsspråket mitt. Jeg er ute av stand til å fake normal oppførsel. Jeg er helt håpløst demonstrativ.

Jeg er håpløs fordi jeg alltid blir bitchy når jeg er sulten. Fordi jeg må sjekke om ytterdøren er låst ca syv ganger før jeg legger meg. Fordi jeg aldri står opp når alarmen ringer. Fordi jeg kan fryse i 20 grader. Fordi jeg later som om kaloriene i chips ikke teller hvis jeg spiser det før frokost. Fordi jeg heller ser på Farlig fedme enn nyheter. Og skikkelig håpløs fordi jeg gråter om morgenen hvis alt ikke går etter planen.

Jeg har også en rimelig håpløs historie med menn. Det endret seg derimot for ett år siden. Da møtte jeg han som ikke er håpløs i det hele tatt, men som får oppleve alle mine verste sider.

Han som helst vil fortelle meg at jeg blir lei meg for ingenting. Han som vil himle med øynene når jeg er teit og som oppgitt må slå av alarmen min for meg om morgenen.

I stedet smiler han og forstår. Plager meg med vilje meg når jeg er sulten og gjør narr av meg når jeg gråter slik at jeg heller skal le. Tar en ekstra tur til ytterdøren for at jeg skal slippe, og synes alt jeg har kjøpt på kreditt er fint. Ler når nattens pizzarester blir frokost på sengen og lytter tålmodig når jeg klager over verden. Han klager aldri over meg.

Da føler jeg meg litt mindre håpløs. Egentlig føles alt litt mindre håpløst. Faktisk nesten helt perfekt.