På vei

I går fikk jeg endelig en idé. Etter å ha latt den synke inn, kommet frem til en god vinkling og sovet på saken, var jeg klar til å sette i gang. Nå blir jeg frilanser, dere! Jeg har hamret avgårde på tastaturet helt siden jeg sto opp i morges. Jeg er omringet av femten kopper med kalde kaffeskvetter i, notatark spredt utover gulv og bord og stoler og tak, og har blyanten bak øret. Jeg føler meg som en ekte journalist!

Kødda.

Det er jo lov å drømme. Jeg har så lyst å frilanse! Jeg har hvertfall gjort et forsøk på fremskritt, i form av en svipptur innom magasin-himmelen Narvesen for innkjøp av litt materiale for research.

Jeg tipper det virker teit at dette ikke kommer lettere for meg. Jeg har jo faktisk gått tre år på skole for å bli journalist. Problemet er bare at jeg i løpet av mine to år som frustrert jobbsøker fikk så mange forslag om "kan du ikke bare frilanse, da?" at jeg holdt på å bli GAL. Jeg var helt bestemt på at frilansing ikke kom til å funke for meg. Også kom jeg selvfølgelig på 50 unnskyldninger for hvorfor.

Det er så rart hvordan ting forandrer seg over tid. For to-tre måneder siden innså jeg at disse forslagene kanskje ikke var så dumme likevel. At det å frilanse var en måte å faktisk være journalist på, uten å måtte ha det som fast jobb. Litt motiverende oppmuntring og et oppfriskende skrivekurs seinere, er jeg tom for unnskyldninger. Nå tror jeg faktisk på at det kan gå, og jeg har skikkelig lyst å få det til! Om ikke for noe annet enn å kunne slutte å bli deppa av å lese magasiner. For da vil jeg jo være en del av dem.