Jeg har det travelt

Nå er klokken 19:33. Det er mer enn tre timer siden jeg begynte å tenke på å sette meg ned for å blogge litt. Det er mer enn en uke siden jeg avsluttet skrivekurset og skulle pønske ut min første frilans-idé, mer enn to måneder siden jeg tørket støv av bloggen, mer enn syv måneder siden jeg fikk meg fast jobb, og mer enn to og et halvt år siden jeg var ferdig utdannet. Og sånn suser timene, ukene og livet avgårde.

Jeg vet at jeg er ung. At jeg har god tid. Men så vet jeg det ikke likevel, for det var jo bare i går at jeg kastet studenthatten i luften etter graduation, og forrige uke at jeg fniste på en benk utenfor ungdomsskolen og puttet tyrkisk pepper i Tuborgen for å skjule ølsmaken. Idag er jeg 25. Livet har rennefart.

Også har jeg jo kun ett liv. Ett liv til å gjøre alt det jeg har lyst til. Til å lære meg alt jeg vil kunne. Til å nå målene mine. Sist uke leste jeg at folk i Japan har et eget begrep for hva som er deres grunn til å stå opp om morgenen. Det kalles Ikigai, og er visstnok noe alle har definert for seg selv for å gi mål og mening til livene sine. Etter å ha fordypet meg i dette begynte hodet å tenke.

Hva er min grunn til å stå opp om morgenen? Jeg blir stressa og får bittelitt dødsangst av å prøve å svare på et så stort spørsmål, men så kommer jeg på hvor heldig jeg er som har friheten til å ta et aktivt og helt eget valg, kun på mine egne premisser. Jeg skal nå målene mine. Det er min grunn til komme meg ut av sengen. Jeg tror nemlig på at Simone de Beauvoir hadde rett da hun sa at å forfølge målene våre er det som gir vår eksistens mening. Mine er fortsatt ganske udefinerte og blurry, men helt definitivt hårete. 

For å nå mine mål må jeg lære mer. Suge til meg alt jeg klarer - kunnskap og erfaring. Jobbe hardt. Øve. Ikke gi opp. Gasse på. Alltid sikte høyt. Og da er vi tilbake til at tiden ikke venter på noen. Jeg har så masse å gjøre! Før neste uke. Før jeg blir 40. Før jeg går av med pensjon og dør. Herregud, jeg har det travelt!