Det beste jeg vet

Noen som har merket at jeg suger til å blogge for tiden? Eller kanskje ingen stikker innom her lenger ettersom det har gått både to og tre uker mellom hver gang bloggeren selv sjekker inn.

Sist nevnte jeg trenings- og kostholdsprogrammet jeg skulle begynne med. Nå er jeg halvveis i uke 3 og selv om jeg begynner å venne meg til forandringene, vil jeg nok aldri føle meg helt normal når jeg fyller opp bæreposen på butikken med meieriprodukter av alle verdens slag.

Dette er ikke normalt...? Bare for å poengtere – dette er kun én tur på butikken.

Treningen tar på, men maten er en annen story. Plutselig må hvert måltid planlegges, jeg skriver lange handlelister for å huske alt, hvert eneste gram må veies før det puttes i kroppen og jeg har kjøkkenvekt i veska. Lageret mitt av frosne bær, hjemmelaget (faktisk) granola, meieriprodukter og grønnsaker kunne ha mettet forferdelig mange sultne barn og jeg er STAPPMETT hele dagen fordi jeg spiser minst dobbelt så mye som før.

I all hemmelighet synes jeg dette er dritkult. Jeg har sjokkert kroppen min til å produsere resultater i en brennfart. Det er liksom mitt egne lille personlige prosjekt. Selv om det kanskje virker som om jeg klager litt, så gjør jeg altså ikke egentlig det.

Til tross for at jeg er mer effektiv enn ever, har opplegget resultert i verdens lateste favoritthobby: å sitte i sofaen uten å gjøre en dritt, ferdigtrent, nydusjet og mett, uten sminke, i pysjamas og ullsokker. Ah, seriøst, det er verdens beste følelse, og nå om dagen slår den ALT annet. Den har blitt det beste jeg vet.